To ferskinger

En ettermiddag i 1992. Sola hadde stekt over Brumunddal hele dagen, og forholdene skulle være de beste for en sklitur med litt attåt. To ferskinger. Han Per Simensen og jeg ankom rampa på Høsbjør sammen med Åge Mickelson, vår eminente, langhåra instruktør som vi så på som guru når det gjaldt flyging.

Per og jeg rigget raskt mens Åge ruslet rundt og kikket på forholdene. Vingene ble klare, men vi måtte jo trøkke litt slik alle tøffe piloter gjør før de kaster seg ut i oppgjøret med oppoverlufta.

Etter en stund begynte vi å bli ivrige og ville i veien, men Åge syntes vi skulle vente litt. Vi kikket bort på guruen som hadde et lurt smil rundt munnen - dette kunne bli spennende, for Åge holdt øye med horisonten i vest hvor han så noen snille byger komme sigende.

Han pekte og forklarte om når denne byga ville komme inn over brumunddalen, som hadde ligget badet i sol hele ettermiddagen. Så sa han ikke mer.

Nei, nå klarte vi ikke vente lenger, og før vi startet fikk vi pekefingeren med beskjed om at byga, den skulle vi holde oss unna. Jeg syntes han så litt lur ut, jeg da men.

Vi fløy rett ut fra rampa og i retning veikroa. Pussig dag, tenkte jeg, det bærer så utrolig godt utover dalen og varioen piper hele tiden. Høhø - moro! Kikket mot kroa og så at byga var i ferd med å passere Mjøsa og registrerte samtidig at motvinden økte, men hva gjorde vel det så lenge vi steg? Hva var det Åge sa? Skulle vi ikke fly rett mot byga? Jo, det var nok det, for Per fløy jo rett fram, og begge kan jo ikke ha hørt feil.

Det gikk litt tid, og jeg lurte på om det var noe feil med varioen min - den hadde sluttet å pipe - den bare skrek, og høydemåleren hadde det temmelig travelt. Jeg tror det sto over 1000 på meteret, men turte nesten ikke se, for det var blitt ganske rufsete. Dette begynte å bli skummelt. Hvor var det blitt av han Per forresten? - Hadde ikke sett'n på ei stund. Jeg så meg rundt, og der fikk jeg øye på'n - han fløy med godt løft rett inn i skya som kom drivende og forsvant. Ble borte vekk! Der forsvant'n Per, tenkte jeg, og gud-vet-hvor det blir av ham. Håper han har et godord og veksle med sjefen der oppe.

Nei dætti er fali. Han Åge måtte ha sagt at vi skulle holde oss unna byga. Han Per hadde sikkert hørt feil han også, tenkte jeg mens jeg flyktet gjennom regnværet mot kroa som hadde trygg landing og varm kaffe. Det tok en hel halvtime å kvitte seg med den irriterende store høyden, og til slutt landet jeg trygt på jordet ved kroa. Da fikk jeg se Per som skled inn og landet like ovenfor - dette hadde jeg ikke trodd! Han Per hadde nok vært oftere i kjerka enn hva jeg visste.

Dette var gutta det, gutta som hadde flydd bygeløft! Om vi var redde? Haha, nei ikke i det hele tatt!

Borti jordekanten satt en langhåra fyr som pattet på en rødmix-sneip og flirte bredt. Han sa ikke stort, han bare røkte. Tanken slo meg at kanskje var'n litt stolt av elevene sine.
Men de hørte dårlig, disse elevene!